Sierra Tarahumara

Sierra Tarahumara, et stort og uoversiktlig villmarksområde i nordlige Mexico, del av Sierra Madre Occidental. Her gjemte de siste apacheindianerne seg før Geronimo overga seg og flyttet til reservat i Arizona. Her har tarahumaraindianere bodd stort sett i fred for både aztecere og spanske conquistadorer. I dag gjemmer narkokartellene seg her, med sine plantasjer og fabrikker.

Helge Ingstad var her og lette etter apacher, Carl Lumholtz var her og studerte indianerkulturer. Nå er det min tur, som turist for noen få dager i de mest tilgjengelige delene av fjellkjeden.

Jeg ankommer landsbyen Creel i buss. Fjelluften er behagelig sval etter den trykkende heten i delstatshovedstaden Chihuahua. Det er kveld og de første tordenskyene er i ferd med å bygge seg opp. Dette er det største turistsenteret i regionen, men det er bare noen få meksikanske turister her. Gringoene holder seg unna i frykt for narkovold. Det er det, i følge Lonely Planet, ingen grunn til.

Dette er et fredelig område, preget av lave åsrygger og flate daler. Åsene er dekket av åpen furuskog og svaberg, dalbunnene av mer skog, små maisåkre, gressletter og enkle bygninger bebodd av tarahumaraer.

Jeg tar med kart og kompass og legger i vei uten noe mål. Terrenget er lettgådd, både på og utenfor sti. Frihetsfølelse, dette opplever jeg sjeldent utenfor Norges grenser, her kan jeg gå hvor jeg vil og utforske terrenget uforstyrret

Tarahumaraene er sjenerte. Dette var jeg forberedt på fra bøker. Kvinnene, med fargerike kjoler og kullsvart hår i en enslig flette, snur seg vekk når vi møtes på stien. Mennene hilser beskjedent hvis de er så uheldige å få øyekontakt med meg. På bena har de huaracher, enkle men funksjonelle sandaler. Det har jeg også, og de er overraskende gode å gå på tur i. Tarahumaraene og deres løpekultur ble verdenskjente etter publiseringen av boken «Born to run», og selv om boken har sine mangler så har den gitt meg interesse for området.

Jeg vil dypere inn, til de enorme «barrancas» (canyoner). Mexicos eneste passasjertog snirkler seg gjennom disse fjellene, et passende fremkomstmiddel for neste etappe.

I Bahauchivo går jeg over på en utrangert skolebuss fra USA. Målet er Urique, en landsby nede i en av verdens dypeste canyoner. Det er 55km dit og bussturen skal ta over tre timer. Det aner meg at dette ikke er noen motorvei. Ganske riktig, snart blir veien en smal grusvei uten autovern som svinger seg nedover den 1800m stupbratte skråningen mot dalbunnen. Her er det bare å håpe at bremsene holder.

Urique er en isolert og rolig landsby. Hovedinntekten burde vært turisme, men det er få turister som tar turen ned hit. I stedet livnærer mange seg på ulovlig marihuanaproduksjon.

Det er 35 grader og svært fuktig. Jeg finner en som har rom til leie, og heldigvis med aircondition. Gjennomvåt av svette ser jeg frem til en god natts søvn og spiser en hurtig middag. Da braker kveldens tordenvær løs og slår ut strømnettet. Helt normalt, sier de. Det blir fikset i morgen.

Etter en natt i bakerovnen tar jeg en spasertur ned grusveien i dalen. Neste landsby er enda mindre og har ikke stort mer enn en butikk og en kirke. Utsikten er flott, men området er alt annet enn turvennlig. Det er tett vegetasjon og stupbratt på alle kanter. Her må man være lokalkjent for å ta seg frem utenfor vei. Like greit, det er altfor varmt til å bruke muskler. Håper strømmen er tilbake i Urique slik at jeg får kjølt meg ned på hotellrommet.