Kategori: musikk

  • Konsert – stridighet eller harmoni?

    Caesar erobret Gallia på 50-tallet før Kristi fødsel, og skrev senere en bok der han forteller om gallerkrigene. På latin, selvsagt. Et sted sier han om en av sine fiender, gallerhøvdingen Ambiorix:

    «Quod pro explorato habebat Ambiorigem proelio non esse concertaturum, reliqua eius consilia animo circumspiciebat.»

    Ambiorix, statue i Tongeren i Belgia
    Ambiorix, statue i Tongeren i Belgia

    Det som interesserer meg er det ordet som er understreket. Caesar skriver at han regner med at Ambiorix ikke kom til å «concertaturum«. Ordet er en futurum partisipp av «concertare». Så hva betyr dette? Caesar regnet med at han ikke ville holde konsert? (assosiasjonen går straks til Trubadurix i tegneserien Asterix).

    Vel, ikke egentlig (se under for oversettelse).

    Men la oss undersøke ordet «konsert». På norsk har ordet 2 betydninger (i tillegg til en foreldet en i følge naob.no).

    1. (offentlig) musikkframføring
    2. komposisjon for ett eller flere soloinstrumenter med orkester

    Betydning nummer to er den jeg undersøker her. Ordet kommer fra italiensk concerto, som var brukt om komposisjoner allerede på 1600-tallet, men med en annen betydning enn den vi har i dag.

    Venezia og flerkors-konserter

    Ordet var først brukt om korkomposisjonene til komponistene i Venezia i sen-renessansen – den mest kjente var Giovanni Gabrieli. Et trekk ved denne musikken var flerkors-teknikken – to grupper var satt opp mot hverandre ulike steder i kirkerommet og skapte en romlig effekt. Tyske komponister som Michael Praetorius og Heinrich Schütz tok denne tradisjonen videre og komponerte Concerto’er for kor og tok med instrumenter også.

    Basilica San Marco di venezia
    Basilica San Marco di venezia

    Så hvorfor ble disse komposisjonene kalt «concerto»? På latin betyr ordet «concertare» å slåss, stride. (se sitatet i begynnelsen). Men i italiensk har ordet «concerto» betydningen «enighet», i tillegg til den moderne betydningen konsert. Ordet fikk altså stikk motsatt betydning (fra «å strides» til å «være enig»).

    Praetorius var av den oppfatningen at ordet «concerto» kom av den opprinnelige latinske betydningen «stridende». Det er lett å tenke seg at gruppene i renessansens kor-concertoer strides og kjemper med hverandre.

    Men betydningen som ordet hadde i italiensk virker også naturlig: samklang, samstemthet, en stor gruppe mennesker som spiller sammen. Italiensk har også ordet «concertare», som ikke betyr å konsertere, men å planlegge eller å harmonisere. 

    Disse kor-concertoene ble videreført som kirkelig musikk av senere tyske komponister, med navn som «geistliches Konzert» og senere som kantatene til Bach.

    Solokonserten

    Arcangelo Corelli
(maleri Jan Frans van Douven 1697)
    Arcangelo Corelli
    (maleri Jan Frans van Douven 1697)

    En parallell utvikling førte til den moderne instrumentalkonserten. Italienske fiolinister som Corelli komponerte Concerto Grosso der en liten gruppe solister (kalt concertino) var satt opp mot en akkompagnerende eller støttende gruppe (kalt ripieno). Hvis vi tenker oss at «concerto» her betyr strid, kan man se for seg solistene (ofte to eller tre) stridende mot hverandre. De spiller sammen, men ofte er det polyfone elementer der melodiene går på tvers av hverandre og «kjemper» mot hverandre.

    En samtidig komponist var Torelli, som publiserte concerto’er for fiolin og orkester. Dette er de første der ordet «concerto» er brukt med samme betydning som den moderne – en komposisjon for en solist og et akkompagnerende orkester. En av samlingene har tittelen concerti musicali. Dette fikk meg til å tenke på den italienske betydningen «planlegge eller harmonisere» og om ordet opprinnelig kunne ha vært tenkt som «musikalske harmoniseringer», eller «musikalske planer». Noter er jo en type plan for en musikalsk framføring. 

    Dette ble starten på utviklingen av konserten som musikkform, som komposisjon, som ble en populær form for komponister på 1700-tallet og 1800-tallet.

    Concerto – strid eller enighet?

    Tilbake til etymologien til concerto. Mange hevder at ordet ikke kunne komme av det latinske ordet «concertare», siden den moderne italienske betydningen av ordet er så forskjellig. Her er noen andre teorier som er satt fram:

    • ordet kom av latin conserere – å bringe sammen, eller consertare, samme betydning, og så ble s’en endret til en c. (Gad)
    • ordet kom fra concernere (å betrakte, overveie)(Dizionario Etimologico) eller
    • fra concentare (å synge sammen, av con+cantare)(Klein)

    Disse teoriene kunne være plausible, men da må man forklare hvorfor ordet ble endret. Kanskje ordet ble sammenblandet med det opprinnelige latinske concertare, som så fikk den nye betydningen fra disse ordene. 

    Det ser ikke ut til å være noen konklusjon på dette hos språkforskerne, så da kan man selv velge om man vil tenke på konsertformen som en kappestrid (solister som kjemper mot hverandre) eller som enighet og samstemthet (musikere som spiller sammen i harmoni). Kanskje det har vært ulike oppfatninger også blant komponistene.

    Oversettelse:

    …siden han anså det som sikkert at Ambiorix ikke ville slåss i kamp, rettet han oppmerksomheten mot andre planer.

    Kilder

  • Gigja og andre fiolin-instrumenter

     Er gigja en type viking-fiolin? Gige, eller gigja som det het på norrønt, var en fiolin (en type strykeinstrument) som er nevnt i norrøne sagaer. Historien om fiolinen er komplisert og interessant.

    rebec
    Rebec, fra Michael Praetorius

    Mange forløpere til fiolinen

    Hvem oppfant fiolinen? Den moderne fiolinen ble utviklet i Italia på 1500-tallet, fram til den mest kjente fiolinbyggeren, Stradivarius (1644–1737).

    Men det fantes strykeinstrumenter allerede i middelalderen. En tidlig type fiolin i Europa var rebec. Dette instrumentet hadde 3 strenger, men det kunne variere fra 1 til 5. Dette var et instrument som kom til Europa fra den arabiske verdenen – på arabisk het instrumentet rebab og hadde vært i bruk siden 700-tallet.

    Men hvem som «fant opp» strykeinstrumentet er uklart. Det tidligste strykeinstrumentet vi kjenner til er det indiske ravanastron (eller Ravanahatha). I Kina hadde man også et tidlig strykeinstrument – erhu (bokstavelig «to strenger»).

    Indisk Ravanastron
    Indisk Ravanastron

    Et annet strykeinstrument som kom østfra til Europa var den «Bysantinske lyren», som er nevnt på 800-tallet. Dette var et instrument der noen strenger fungerte som droner (frie bass-strenger).

    På 1200-tallet fantes det et fransk instrument som ble kalt vielle, et instrument med 5 strenger.

    Fiolett?

    Man kunne tro at «fiolin» og «fiolett» har samme etymologiske opphav, men det er ikke tilfelle. Ordet «fiolin» stammer kanskje fra Latin vitula, som betyr «kalv». Dette kan gi mening i og med at strengene ble laget av tarmer fra kalven. En annen mulighet er at ordet har germansk opphav.

    De første versjonene av den moderne fiolinen var lira da braccio og lira da gamba på 1400- og 1500-tallet. Her betyr braccio arm og gamba bein, som sier noe om hvordan instrumentene ble holdt.

    På 1500-tallet dukker viola da braccio opp. Av dette ordet utvikler mange av de moderne ordene for diverse strykeinstrumenter seg: «fiolin» – en liten viola, «violoncello», en liten violone, som i sin tur var en stor viola (italiensk har mange typer suffix), og «bratsj», av braccio.

    Fele

    Fele, eller fiddle på engelsk, brukes gjerne om instrumentet i mer folkelige musikkstiler. Dette ordet kommer fra proto-germansk *fiþulā , som kanskje har noe med latinske vitula å gjøre, men dette er usikkert. På tysk er det Fidel, og på nederlandsk vedel.

    Gigja

    Tilslutt kommer vi til ordet gigja. Det er interessant at det på norrønt fantes et slikt ord for et fiolin-lignende instrument. Ordet ser ut til å ha tilknytning til dansen «jig» eller «gigue», opprinnelig en irsk dans. En gigue var også et instrument på fransk. Av dette ordet fikk vi geige på tysk, som i dag er et annet ord for fiolin, og gigja på norrønt.

    Ordet kommer kanskje fra proto-germansk *gīganą, «å bevege», et ord som passer til en dans og instrumentet som akkompagnerer dansen.

    Kilder