Ordvandring

Kategori: norske dialekter

  • Middag: «puh, – den dinér – det var et drøjt stykke arbejde»

     Jeg har alltid syntes at ordet «middag» har blitt brukt feil. Når spiser du middag? Sannsynligvis ikke midt på dagen. Så burde vi finne et annet ord, og heller bruke dette ordet om måltidet midt på dagen, det vil si lunsj?

    «Lunsj» er tross alt et engelsk ord, og «middag» ville være et godt alternativ. På tysk bruker de ordet «Mittagessen» (middagsmat) om lunsj.

    Hvis «middag» kunne brukes om måltidet midt på dagen, hva skulle vi kunne kalle hovedmåltidet som de fleste spiser på ettermiddagen eller kvelden? Kanskje «dinér», som Ibsen bruker. «puh, – den dinér – det var et drøjt stykke arbejde». (uttales «diné»). 

    middag - eget foto
    middag – eget foto

    Utfordringen er at man ville bli oppfattet som noe av en snobb hvis man i fullt alvor brukte dette ordet!

    Når vi bruker ordet middag både om måltidet på kvelden og om tidspunktet midt på dagen, oppstår noen tvetydigheter. Hva betyr for eksempel «i går middag», eller «han vil selv komme herop henimod middag» (Ibsen mener midt på dagen).

    Etter å ha undersøkt litt etymologi oppdaget jeg noe interessant. Måltider har en tendens til å bli forskjøvet til senere og senere på dagen.

    Ta det engelske ordet dinner. Det kommer åpenbart fra fransk, som mange engelske ord gjør. På gammelt fransk var det disner, og da betydde det lunsj. På vulgær latin var det *disiūnō. Det betydde opprinnelig ordrett «å bryte fasten», altså det samme som engelsk «breakfast».

    Så ordet dinner betydde opprinnelig det første måltidet på dagen, men så har måltidet blitt forskjøvet senere og senere på dagen. Den opprinnelige betydningen var dermed et måltid man spiste enda tidligere enn «midt på dagen».

    Middag var i gamle dager likevel langt fra det første måltidet på dagen – man kunne ha to måltider før middag – dugurd kom inn som et måltid mellom frokosten og middag, i 10-tiden. Man stod tidlig opp på gårdene.

    Dugurd: foto av flatbrød
    Dugurd: flatbrød var vanlig (fra wikimedia)

    Også i russisk har noe av det samme skjedd som med ordet dinner. Der heter det ужин (uzhin), og dette betydde også opprinnelig et måltid midt på dagen. Fra proto-slavisk *jùgъ som betydde sør, fordi sola står i sør midt på dagen.

    Finsk har på samme måte ordet päivällinen, fra päivä som betyr dag.

    Det finnes forøvrig mange artige ord for måltider på norsk – bare sjekk siden til norsktradisjonsmat.no. I tillegg kommer dugurd egentlig av «dagverd», som et motstykke til «nattverd». Kanskje vi kunne bringe tilbake noen av de ordene.

  • Ord for snø: mjell, skare, flukse

    Hvilke språk har mange ord for snø? Inuit, eller samisk?

    Og hva er lyden av snø som er kaldere enn 10 minus? Samisk har svaret. Men først, norske ord for snø. Hvor mange er det?

    vinter: utsikt fra huset mitt
    utsikt fra huset mitt

    Nå i januar har vi mye snø i dette landet, og vi har mange ord for ulike typer snø, også i norsk. På nettsiden Norske ord for/om snø, som har ligget ute siden 1998(!), har Ivar S. Ertesvåg laget en oversikt over alle tenkelige ord som finnes i norsk for snø. Det er flere enn du tror – minst 100, kanskje 300, avhengig av hvordan man teller.

    Noen interessante ord vi har i norsk om snø. Antakeligvis kan du de fleste, men kanskje ikke alle:

    • flukser – store snøflak
    • snøfiller – store snøflak
    • snøkjerring – ekstra store snøflak
    • sludd, slette – vått snøfall
    • slaps – våt snø på bakken
    • kramsnø – fuktig snø (men ikke så fuktig som slaps). Kramsnø er ‘snø som egner seg godt til å lage snømann av’ (dvs ca 0 grader)
    • mjell – løs og tørr snø
    • kornsnø, borr – en kornete type gammel snø
    • hålke – glatt is og snø, på vei
    • skare – snø med hard overflate og løs under

    Klisjeen om at ‘Eskimoene har 50 ord for snø’ er visstnok en myte. De har mange ord for snø, men det er mest på grunn av grammatikken som gjør at man kan lage mange ord ut av hver ordstamme.

    Samisk har over 300 ord som beskriver snø. Se denne Nrk-reportasjen om Inger Marie Gaup Eiras forskning på samiske ord for snø. På bloggen 300xmuohta er noen av dem listet opp. 

    Samisk har kanskje verdensrekorden? Noen bra ord som vi ikke har på norsk, men som vi burde hatt:

    • Dálvváiduvvat – Når det plutselig kommer masse tykk snø, og det blir vinter.
    • Áidnet – Spor er nedsnødd, og du kan ikke se dem.
    • Časttas – Vinden har blåst snøen sånn at det har dannet seg tuer/bølger.
    • Deamaidit – Du hører når du går på snøen, dette skjer når temperaturen er lavere enn -10 grader.

    «Deamaidit» har jeg opplevd flere ganger – kald snø lager en helt spesiell lyd, og jeg har savnet dette ordet!

    At språk som har utviklet seg i nordlige strøk har mange snøord gir mening, men hva med språk i tropiske strøk? Hva skal disse språkene med ord for snø? De har det likevel:

    Arabisk: thalj

    Swahili: theluji (lånt fra arabisk)

    Thai: H̄ima (fra Sanskrit)

    Khmer: pril

  • Selvsentrering: Hvordan si «jeg»

    På norsk har vi veldig mange dialektvarianter av pronomenet «jeg». Har andre språk i Europa slike variasjoner? Ja. For eksempel har svensk ja, jag, jau, og jå. Tysk har i

    ch, ech, aich, äich, Isch, I, og Ik, så det er hele 7 varianter.

    Men jeg tror ikke det er noen som har så mange som norsk. Det morsomme er jo at ingen uttaler «jeg» slik som det skrives. Jeg har klart å finne 13 ulike varianter, basert på ulike kilder: æ, æg, æi, æig, eig, eg, e, i, ei, jæi, jæ, je, og jei.

    Nord-Norge

    I følge UiT sin webside om nordnorske dialekter så har vi 6 varianter bare i Nord-Norge:

    • e – Vefsn, Brønnøy, Salten, Værøy, Røst
    • eg – Ranamål, dialektar i Lofoten, Sør-Troms unntatt kysten, Nord-Troms
    • æ, æg – Vesterålen, Ofoten, kysten av Sør-Troms (sørsnippen av Tranøy kommune, Bjarkøy, Dyrøy, Ibestad, Harstad, Kvæfjord, Skånland). Forma æg blir oftast brukt emfatisk.
    • æ – Nord-Senja, mesteparten av Tromsø kommune og Balsfjord, Finnmark og alle bymål nord for Saltfjellet
    • je – Innflyttarmål i Målselv
    • ei – Innflyttarmål i Bardu

    I tillegg kunne vi kanskje ta med jei som ble brukt i «fint bymål» i gamle dager. Jeg husker at grandonkelen min i Bodø brukte denne.

    Trøndelag

    Wikipedia og Store norske leksikon (trøndersk, nord-trøndersk) viser at Trøndelag har hele 8 varianter:

    • æ – standardformen i Trondheim og det meste av sørlige Trøndelag
    • jei – fintrøndersk, men jeg tipper at denne formen er på vei ut
    • æg – Fosen, ytre strøk, ytre Namdalen
    • eg – Ytre Namdalen
    • eig – Indre Namdalen
    • i – Lierne og Snåsa
    • e – Inntrøndelag
    • je – Inntrøndelag

    Mulig at formen «eig» finnes noen steder i Nord-Norge også?

    Østlandet

    Fremdeles har vi ikke kommet oss sør for Trondheim. I følge denne bloggen kan vi finne disse formene på Østlandet (og Innlandet):

    jæi – Oslo. Kommer du fra Oslo, sier du jæi (og ikke jei som man kanskje lærer i språkkursene).

    je – Gjøvik. 

    jæ – Østfold

    e – Oppland

    Vestlandet 

    Tilslutt kommer vi til vestlandet. Her er det faktisk ikke så mange varianter.

    I følge Store norske leksikon brukes hovedsaklig eg. (men også e).

    I Romsdal sier de, som vi alle vet, i. 

    Og med det har vi kommet oss gjennom alle måtene å si «jeg» på. Trøndelag vinner, kanskje ikke så rart med tanke på at det er der nord-norsk, østnorsk og vestnorsk møtes.

    Kart over personlig pronomen fra SNL

    SNL.no: Skjekkeland 2015 / Christiansen 1969 Lisens: CC BY SA 3.0

    Men hva er det riktige formen?

    Den riktige måten å si «jeg» på? I Norge er alle dialektene like riktige, så det finnes ikke en riktig form. Men det er likevel en form som er mer riktig enn de andre, nemlig eg. Dette er den samme formen som den opprinnelige proto-indoeuropeiske formen. Det vil si at det for 6000 år siden var et folkeslag på steppene nord for Svartehavet som gikk rundt og sa eg og var like selvsentrerte (eg-osentriske) som vi er i dag.

    Kilder