Ordvandring

Kategori: .NORSKE INNLEGG

  • På tunet er der liv og lystighed

    Paa tunet er der liv og lystighed, der klinger felen under skjemt og latter. (Henrik Ibsen)

    Hot town, summer in the city. (The Lovin’ Spoonful)

    Hva har disse to setningene til felles, bortsett fra at de begge er stor diktekunst? Svar: Ord nummer 2 (tun / town) er egentlig samme ordet!

    Så hva er egentlig et tun?

    et tun (Romsdalsmuseet)
    et tun (Romsdalsmuseet) foto: Karstein Djupdal

    Ordboken naob.no definerer «tun» som «plass, sted hvor husene på en gård er bygd (til forskjell fra omkringliggende mark)». Det kan også bety «klynge av hus som ligger rundt et tun».

    Ordet i germanske språk

    Det er greit nok, men at det er samme ord som «town» er ikke åpenbart, men det gir mening når man tenker over det. En by er jo en klynge av hus. Ordene ligner også hverandre.

    Ord med samme opphav i andre germanske språk, men med ulik betydning:

    • town (engelsk) – by
    • Zaun (tysk) – gjerde
    • tuin (nederlandsk) – hage
    • tún (færøyisk) – gate mellom hus (i følge wiktionary)
    • tún (islandsk) – innmark, inngjerdet område

    Det norrøne ordet tún hadde omtrent samme betydning som det islandske ordet har i dag. Det er interessant  at ordet har fått så ulik betydning i alle germanske språk, men når man skjønner at det opprinnelig betydde «inngjerdet område» så kan man se forbindelsen.

    Endringen i uttalen av ordet følger regelmessige historiske endringer: I tysk (høytysk) skjedde mellom 3. og 5. århundre en konsonantendring der t ble til ts. (den «andre konsonantforskyvningen»). Senere (1500-tallet) fikk man en vokalforskyving i tysk, nederlandsk, og engelsk som endret u til au, slik at tún ble til Zaun i tysk og town i engelsk.

    Opprinnelsen i keltisk og protogermansk

    I proto-germansk var ordet *tūną (* betyr at det er et rekonstruert ord). Dette ordet betydde «gjerde», eller «innhegning». Man kan se at det er islandsk og tysk som har bevart de opprinnelige betydningene.

    Men ordet var egentlig et låneord fra keltisk. Noen hundre år før vår tidsregning bodde det keltiske folk over store deler av Europa, inkludert England, Frankrike, Spania, og Tyskland. På denne tiden var også germansk i sin tidlige fase. Jeg antar det finnes mange ord som ble lånt mellom språkene på den tiden.

    keltiske folk ved største utbredelse
    keltiske folk ved største utbredelse

    Det keltisk ordet *dunon betydde «fort», «festning». Dette skjedde før den første konsonantforskyvningen i germanske språk, som endre d til t. (når man sammeligner latinske og germanske språk kan man se en regelmessig endring av konsonantene b, d, g til p, t, k, i overgangen fra proto-indoeuropeisk til germansk.)

    Town

    Engelske town har en litt annen betydning, selv om det jo er en klynge av hus, og var et inngjerdet område. Men det gammel-engelske ordet tun hadde den opprinnelige betydningen av inngjerdet område, innmark eller klynge av hus. Den moderne betydningen by fikk ordet etter normannernes (franskmennenes) erobring på 1100-tallet. Normannerne tok ordet til å bety det samme som franske ville.

    Inngjerdet område

    Germanerne tok altså ordet til å bety «gjerde» eller «inngjerdet område». Det ser ut til at de var veldig opptatt av inngjerdede områder. Her er to andre ord som betyr det samme:

    • *gardô (gjerde, inngjerdet område) – dette ordet ble til gård på norsk, og gjerde, og til engelske garden. 
    • *hagô (inngjerdet område, utmark) – dette ble til norsk hage, nederlandsk haag («hekk»), og engelsk hawthorn.

    De 3 ulike ordene fikk altså betydningen «hage» i ulike språk: nederlandsk (tuin), norsk (hage), engelsk (garden). Også i dag er hagen som et inngjerdet område veldig viktig for mange. Gjerdet er viktig for å vise folk at «dette er mitt område, hold deg unna!» En arv fra de eldste tider.

    inngjerdet område: skigard
    foto: SINTEF Byggforsk

    Kilder

  • Konsert – stridighet eller harmoni?

    Caesar erobret Gallia på 50-tallet før Kristi fødsel, og skrev senere en bok der han forteller om gallerkrigene. På latin, selvsagt. Et sted sier han om en av sine fiender, gallerhøvdingen Ambiorix:

    «Quod pro explorato habebat Ambiorigem proelio non esse concertaturum, reliqua eius consilia animo circumspiciebat.»

    Ambiorix, statue i Tongeren i Belgia
    Ambiorix, statue i Tongeren i Belgia

    Det som interesserer meg er det ordet som er understreket. Caesar skriver at han regner med at Ambiorix ikke kom til å «concertaturum«. Ordet er en futurum partisipp av «concertare». Så hva betyr dette? Caesar regnet med at han ikke ville holde konsert? (assosiasjonen går straks til Trubadurix i tegneserien Asterix).

    Vel, ikke egentlig (se under for oversettelse).

    Men la oss undersøke ordet «konsert». På norsk har ordet 2 betydninger (i tillegg til en foreldet en i følge naob.no).

    1. (offentlig) musikkframføring
    2. komposisjon for ett eller flere soloinstrumenter med orkester

    Betydning nummer to er den jeg undersøker her. Ordet kommer fra italiensk concerto, som var brukt om komposisjoner allerede på 1600-tallet, men med en annen betydning enn den vi har i dag.

    Venezia og flerkors-konserter

    Ordet var først brukt om korkomposisjonene til komponistene i Venezia i sen-renessansen – den mest kjente var Giovanni Gabrieli. Et trekk ved denne musikken var flerkors-teknikken – to grupper var satt opp mot hverandre ulike steder i kirkerommet og skapte en romlig effekt. Tyske komponister som Michael Praetorius og Heinrich Schütz tok denne tradisjonen videre og komponerte Concerto’er for kor og tok med instrumenter også.

    Basilica San Marco di venezia
    Basilica San Marco di venezia

    Så hvorfor ble disse komposisjonene kalt «concerto»? På latin betyr ordet «concertare» å slåss, stride. (se sitatet i begynnelsen). Men i italiensk har ordet «concerto» betydningen «enighet», i tillegg til den moderne betydningen konsert. Ordet fikk altså stikk motsatt betydning (fra «å strides» til å «være enig»).

    Praetorius var av den oppfatningen at ordet «concerto» kom av den opprinnelige latinske betydningen «stridende». Det er lett å tenke seg at gruppene i renessansens kor-concertoer strides og kjemper med hverandre.

    Men betydningen som ordet hadde i italiensk virker også naturlig: samklang, samstemthet, en stor gruppe mennesker som spiller sammen. Italiensk har også ordet «concertare», som ikke betyr å konsertere, men å planlegge eller å harmonisere. 

    Disse kor-concertoene ble videreført som kirkelig musikk av senere tyske komponister, med navn som «geistliches Konzert» og senere som kantatene til Bach.

    Solokonserten

    Arcangelo Corelli (maleri Jan Frans van Douven 1697)
    Arcangelo Corelli
    (maleri Jan Frans van Douven 1697)

    En parallell utvikling førte til den moderne instrumentalkonserten. Italienske fiolinister som Corelli komponerte Concerto Grosso der en liten gruppe solister (kalt concertino) var satt opp mot en akkompagnerende eller støttende gruppe (kalt ripieno). Hvis vi tenker oss at «concerto» her betyr strid, kan man se for seg solistene (ofte to eller tre) stridende mot hverandre. De spiller sammen, men ofte er det polyfone elementer der melodiene går på tvers av hverandre og «kjemper» mot hverandre.

    En samtidig komponist var Torelli, som publiserte concerto’er for fiolin og orkester. Dette er de første der ordet «concerto» er brukt med samme betydning som den moderne – en komposisjon for en solist og et akkompagnerende orkester. En av samlingene har tittelen concerti musicali. Dette fikk meg til å tenke på den italienske betydningen «planlegge eller harmonisere» og om ordet opprinnelig kunne ha vært tenkt som «musikalske harmoniseringer», eller «musikalske planer». Noter er jo en type plan for en musikalsk framføring. 

    Dette ble starten på utviklingen av konserten som musikkform, som komposisjon, som ble en populær form for komponister på 1700-tallet og 1800-tallet.

    Concerto – strid eller enighet?

    Tilbake til etymologien til concerto. Mange hevder at ordet ikke kunne komme av det latinske ordet «concertare», siden den moderne italienske betydningen av ordet er så forskjellig. Her er noen andre teorier som er satt fram:

    • ordet kom av latin conserere – å bringe sammen, eller consertare, samme betydning, og så ble s’en endret til en c. (Gad)
    • ordet kom fra concernere (å betrakte, overveie)(Dizionario Etimologico) eller
    • fra concentare (å synge sammen, av con+cantare)(Klein)

    Disse teoriene kunne være plausible, men da må man forklare hvorfor ordet ble endret. Kanskje ordet ble sammenblandet med det opprinnelige latinske concertare, som så fikk den nye betydningen fra disse ordene. 

    Det ser ikke ut til å være noen konklusjon på dette hos språkforskerne, så da kan man selv velge om man vil tenke på konsertformen som en kappestrid (solister som kjemper mot hverandre) eller som enighet og samstemthet (musikere som spiller sammen i harmoni). Kanskje det har vært ulike oppfatninger også blant komponistene.

    Oversettelse:

    …siden han anså det som sikkert at Ambiorix ikke ville slåss i kamp, rettet han oppmerksomheten mot andre planer.

    Kilder

  • Jul på alle verdens språk

     Hvilke navn brukes for «jul» i ulike språk?

    Jul er en veldig gammel feiring. I før-kristen tid hadde man en midtvintersfest i forbindelse med at sola snudde. Festen hadde kanskje noe å gjøre med tanken om at man måtte blidgjøre gudene slik at sola skulle komme tilbake. 

    Keiser Konstantin, den første kristne keiseren, innførte på 300-tallet feiringen av Jesu fødsel, og la den til vintersolhverv, som i romersk kalender var 25. desember.

    I dag bruker vi på norsk og andre nordiske språk fremdeles det førkristne ordet jul, Det norrøne ordet var jól. Det er usikkert hva det kommer av.

    I vikingtiden ble jul i følge Kong Håkon den Godes saga feiret på «hökunótt», som var 13. januar. Dette var en fest der folk samlest og feiret over flere dager.

    Språk som bruker ordet «Jul»

    • Norsk, svensk og dansk: jul
    • Nordsamisk: Juovllat
    • Estisk: Jõulud
    • Finsk: Joulu
    • Islandsk: Jól
    • Færøysk: Jól
    • og på engelsk: Yule

    Latinske språk – natalis

    Latinske språk bruker et ord avledet av det latinske ordet for fødsel – Natalis.

    • Spansk: Navidad – av sen-Latin nātīvitās
    • Fransk: Noël – fra latin nātālis
    • Katalansk: Nadal
    • Italiensk: Natale
    • Portugisisk: Natal
    • Irsk og Gælisk: Nollaig – opprinnelig avledet av Latin natalis.

    Kristusmesse

    • Det engelske ordet «christmas» kommer fra gammelengelsk Crīstesmæsse, som var konstruert av det greske ordet Χριστός (khrīstós) og latinsk missa.
    • Nederlandsk bruker også dette ordet: Kerstmis (jul), og Kerstdagen (juledager eller juletid).

    Engelsk har forresten et imponerede antall ord siden språket har tatt opp så mange låneord: I tillegg til «christmas» brukes jo også «Noel» (i sangen «the first Noel»), «Yuletide», og «Nativity».

    Den hellige natten

    • Tyske Weinachten er et ord som betyr «den hellige natten» – weihen betyr å vie.
    • På tsjekkisk brukes ordet Vánoce, som er et låneord fra tysk.

    Slaviske språk

    Koliada eller Koleda er ordet for den førkristne midtvintersfesten i slaviske land. Dette ordet refererer i mange språk til gamle juletradisjoner. Men de fleste slaviske språk bruker et ord som betyr «Guds fødsel» for den kristne julen.

    • Polsk: Boże Narodzenie – Guds fødsel, men også Świąt som betyr helligdag
    • Russisk og bulgarsk: Pождество Христово («Rozhdestvo Khristovo») – (Kristi) fødsel
    • Ukrainsk: Різдво Христове («Rizdvo Khrystove»)
    • Serbisk: Божић (Božić) – avledet av ordet for Gud 

    Andre europeiske språk

    • Litauisk: Kalėdos – samme ord som slavisk «koleda», antar jeg.
    • Latvisk: Ziemassvētki  – betyr direkte oversatt «vinterfest»
    • Baskisk:  Eguberria – direkte oversatt «ny dag»
    • Ungarske Karácsony kommer kanskje av et gammelt bulgarsk ord for en midtvintersfest ved vintersolverv.
    • Rumensk: Crăciun – antakelig fra samme ord som det ungarske.
    • Gresk: Χριστούγεννα («Christoúgenna»), Kristi fødsel.
    Kong Håkon den gode tvinges til drikke øl av horn og spise hestelever i juleblotet på Mære. (Maleri av Peter Nicolai Arbo)
    Kong Håkon den gode tvinges til drikke øl av horn og spise hestelever i juleblotet på Mære. (Maleri av Peter Nicolai Arbo)

    Jul i ikke-europiske språk

    Dette var de fleste europeiske språkene. Det er ca 250 språk i Europa, og ca 7000 språk totalt i verden. I språk utenfor Europa trodde jeg først at man stort sett brukte det engelske «Christmas», siden dette er en europeisk feiring som siden har spredt seg til hele verden. Men det viser seg at det ikke er helt riktig.

    Christmas

    En god del språk bruker «christmas», slik som:

    • japansk: クリスマス kurisumasu
    • koreansk: 크리스마스 keuliseumaseu
    • thai: คริสต์มาส  Khris̄t̒mās̄
    • hindi: क्रिसमस  krisamas
    • kiswahili: Krismasi

    Hebraisk og arabisk

    Hebraisk og arabisk har lignende navn på høytiden, ord som betyr «fødselsdag»:

    • arabisk: ʕīd al-mīlād
    • hebraisk: khag hamolád

    Noël

    Noen land med fransk kolonihistorie bruker «Noël»:

    • Khmer: បុណ្យណូអែល  bonyanauel
    • Kirundi: Noheli

    Søramerikanske språk

    Det søramerikanske språket Quechua bruker Nawirat fra spansk, mens søramerikanske Guarani bruker et eget ord: Arareñói – oversatt som «Guds sønns fødsel».

    Hellig fødsel

    Andre språk som har laget et eget ord basert på fødsel:

    • Kinesisk: 圣诞节 (Shèngdàn jié) som betyr hellig fødsel.
    • Vietnamesisk: giáng sinh – hellig fødsel

    Tilslutt Tagalog, som har en spesiell variant. Filippinene var lenge en spansk koloni, så de har lånt et ord fra spansk: Pasko, som kommer fra «pascua» (påske).

    God jul!

    Kilder

  • Den fremmede ga seg straks i passiar med oss

     Når slo du sist av en gemyttlig passiar?

    Passiar – et godt gammelt norsk ord: Den fremmede gav sig strax i passiar med os  (H. Schulz i «Fra Lofoten og Solør»). Ikke så ofte man hører det i dag, men det betyr samtale.

    Jeg hadde en følelse av at dette ordet måtte komme fra fransk, men da jeg slo det opp ser jeg at det har kommet fra nederlandsk: pitsjaar (uttales pits-jaar), som var et ord som ble brukt om rådslag ombord på et skip (i følge Naob).

    Nederlandske kilder sier at ordet betyr:

    • et signalflagg som admiralen brukte for å kalle kapteinene til admiralskipet for å rådslå, eller
    • et signalflagg, som brukes til kalle inn passasjerer til skipet, eller
    • et signalflagg som tilbakekaller en slupp, en liten båt, til hovedskipet.
    Nederlandsk østindia-skip
    Nederlandsk østindia-skip

    En interessant ting er at ordet kommer fra malayisk. Nederlandsk har noen ord fra malayisk på grunn av kolonitiden i Indonesia. Ordet bitjára (også uttalt bitsjara) betydde rådslagning og ble tatt opp av nederlenderne. Så kom ordet inn i dansk og norsk.

    Kilder

  • Gigja og andre fiolin-instrumenter

     Er gigja en type viking-fiolin? Gige, eller gigja som det het på norrønt, var en fiolin (en type strykeinstrument) som er nevnt i norrøne sagaer. Historien om fiolinen er komplisert og interessant.

    rebec
    Rebec, fra Michael Praetorius

    Mange forløpere til fiolinen

    Hvem oppfant fiolinen? Den moderne fiolinen ble utviklet i Italia på 1500-tallet, fram til den mest kjente fiolinbyggeren, Stradivarius (1644–1737).

    Men det fantes strykeinstrumenter allerede i middelalderen. En tidlig type fiolin i Europa var rebec. Dette instrumentet hadde 3 strenger, men det kunne variere fra 1 til 5. Dette var et instrument som kom til Europa fra den arabiske verdenen – på arabisk het instrumentet rebab og hadde vært i bruk siden 700-tallet.

    Men hvem som «fant opp» strykeinstrumentet er uklart. Det tidligste strykeinstrumentet vi kjenner til er det indiske ravanastron (eller Ravanahatha). I Kina hadde man også et tidlig strykeinstrument – erhu (bokstavelig «to strenger»).

    Indisk Ravanastron
    Indisk Ravanastron

    Et annet strykeinstrument som kom østfra til Europa var den «Bysantinske lyren», som er nevnt på 800-tallet. Dette var et instrument der noen strenger fungerte som droner (frie bass-strenger).

    På 1200-tallet fantes det et fransk instrument som ble kalt vielle, et instrument med 5 strenger.

    Fiolett?

    Man kunne tro at «fiolin» og «fiolett» har samme etymologiske opphav, men det er ikke tilfelle. Ordet «fiolin» stammer kanskje fra Latin vitula, som betyr «kalv». Dette kan gi mening i og med at strengene ble laget av tarmer fra kalven. En annen mulighet er at ordet har germansk opphav.

    De første versjonene av den moderne fiolinen var lira da braccio og lira da gamba på 1400- og 1500-tallet. Her betyr braccio arm og gamba bein, som sier noe om hvordan instrumentene ble holdt.

    På 1500-tallet dukker viola da braccio opp. Av dette ordet utvikler mange av de moderne ordene for diverse strykeinstrumenter seg: «fiolin» – en liten viola, «violoncello», en liten violone, som i sin tur var en stor viola (italiensk har mange typer suffix), og «bratsj», av braccio.

    Fele

    Fele, eller fiddle på engelsk, brukes gjerne om instrumentet i mer folkelige musikkstiler. Dette ordet kommer fra proto-germansk *fiþulā , som kanskje har noe med latinske vitula å gjøre, men dette er usikkert. På tysk er det Fidel, og på nederlandsk vedel.

    Gigja

    Tilslutt kommer vi til ordet gigja. Det er interessant at det på norrønt fantes et slikt ord for et fiolin-lignende instrument. Ordet ser ut til å ha tilknytning til dansen «jig» eller «gigue», opprinnelig en irsk dans. En gigue var også et instrument på fransk. Av dette ordet fikk vi geige på tysk, som i dag er et annet ord for fiolin, og gigja på norrønt.

    Ordet kommer kanskje fra proto-germansk *gīganą, «å bevege», et ord som passer til en dans og instrumentet som akkompagnerer dansen.

    Kilder

  • Proto-germansk såpe

    Wīz waskamaz saipōmiz.

    I løpet av Romerrikets storhetstid kom mange ord inn i germanske språk fra latin. Men noen ord gikk motsatt vei.

    Jeg hørte nylig en podkast om proto-germansk («A language I love», 15. juli), med vert Danny Bate og gjest Yoïn van Spijk, og det ble nevnt at ordet «såpe» er et ord som opprinnelig kom fra proto-germansk inn i latin, og har endt opp i mange språk.

    Setningen «Wīz waskamaz saipōmiz» betyr «Vi vasker oss med såpe». Antakelig ikke riktig, men et forsøk på å oversette til proto-germansk. «Saipōmiz» er instrumental-kasusen av «saipǭ» som betyr såpe.

    En annen forklaring på ordet er en historie om fjellet «Sapo» som skal ha gitt navnet på såpe til romerne, men denne er ikke sann. [se første kildehenvisning]

    Det er selvsagt interessant at de germanske stammene, som ble sett på som barbarer av Romerne, brukte såpe og kanskje lærte Romerne å lage det. Såpe er mye eldre enn tilbake til germanerne, det finnes skriftlige oppskrifter på såpe fra Sumer nesten 5000 år tilbake. Såpe er relativt enkelt å lage: Det kan lages av aske fra et bål (basisk) og fett, som sammen danner en kjemisk reaksjon. Det er naturlig å anta at dette ble oppdaget tidlig.

    Fransk såpekokeri, 1771 (Fra Britannica) 

    Likevel skriver Plinius den eldre:

    Soap … an invention of the Gauls for giving a reddish tint to the hair. This substance is prepared from tallow and ashes, the best ashes for the purpose being those of the beech and yoke-elm: there are two kinds of it, the hard soap and the liquid, both of them much used by the people of Germany, the men, in particular, more than the women.

    Vimose-kammen", en germansk kam fra år 160
    Nationalmuseet (Danmark), CC BY-SA 3.0, fra Wikimedia

    (Bildet over viser «Vimose-kammen», en germansk kam fra år 160. Jeg har ikke bilde av såpe fra denne tiden, naturlig nok).

    Så det proto-germanske order er rekonstruert til saipǭ, og kom inn i latin som sapo. («nos lavamus saponem»). På norrønt var ordet sápa og på «Old English» sāpe. (Norrønt og gammelengelsk var temmelig like språk).

    I lavtysk var ordet blitt til sepe, som influerte dansk og norsk. (Nederlandsk: zeep)

    såpe
    fra Farmasihistorisk museum: sepe i stedet for såpe


    De latinske språkene arvet ordet fra latin: Italiensk sapone, fransk savon, spansk jabon, portugisisk sabão. Det er merkelig at ordet på spansk, som det eneste språket, har skiftet konsonant.

    Den ekstra n-en på slutten kommer av en kasus-endelse på latin. Arabisk har ordet sabun, og jeg mistenkte først at de hadde fått ordet fra spansk mens maurerne hersket der, men det har kommet til arabisk tidligere enn det. I følge Wiktionary kom ordet fra arameisk, som hadde ordet fra gammel-gresk, som igjen hadde det fra latin.

    Ordvandringen stopper ikke der. Med kolonaliseringen vandret ordet videre: Swahili sabuni (fra arabisk). Farsi og hindi fikk også sabun fra arabisk. Portugal, som tidlig hadde kolonier i Sørøst-Asia, ga ordet videre til thai (sabu), khmer (sabou), og tagalog (sabon). Malay (sabun) fikk kanskje ordet fra arabisk.

    Interessant at når thaiene bruker ordet สบู่ (sabu), så bruker de et ord som opprinnelig kom fra proto-germansk for 2000 år siden, og i en form som er nokså lik den originale, faktisk nærmere enn vårt ord såpe.

    Kilder

  • Hvordan appelsinen vandret til Europa

     Det er sesong for appelsiner. Men hvorfor heter det «appelsin», hvorfor er det «orange» på engelsk, og hva kom først, fargen eller frukten? Ordet appelsin har en interessant historie, og den gjenspeiler historien til frukten. Stay tuned. 

    Valencia-appelsin. Foto: A. Barra, CC BY-SA 4.0
    Valencia-appelsin. Foto: A. Barra, CC BY-SA 4.0

    Maurerne: appelsinvandring 1

    Gibralter, år 711: Maurerne krysser over fra Nord-Afrika og erobrer Spania. (Spania var på den tiden kontrollert av en germansk stamme, Visigotere). De skulle bli der helt til de ble «kastet ut» i 1492, og påvirkningen på spansk (og europeisk) kultur var enorm.

    Blant de mange matvarene de tok med seg var appelsinen. Mauriske herskere plantet appelsintrær som dekorasjon, og appelsinen ble brukt som medisin og til å lage sukkertøy. Denne appelsinen var ikke den moderne søte varianten – dette var en variant som var bitter og sur på smak. Disse trærne med bitter appelsin kan du fortsatt se i Valencia.

    Illustrasjon fra 'Cantigas de Santa Maria'
    Illustrasjon fra ‘Cantigas de Santa Maria’

    I Romerriket hadde man ikke appelsiner, men det var mulig å få tak i sitroner importert fra Persia, noe som var et statussymbol.

    Ordvandring

    Appelsinen oppstod i et område som dekker Sør-Kina, Nordøst-India, og Myanmar. Fra India må den ha kommet til Persia, og så ha blitt vanlig i det islamske imperiet.

    Ordet orange (og naranja på spansk) kan spores tilbake til et dravidisk språk i India, kanskje Tamil நாரம் (nāram). Så ble det tatt opp i Sanskrit som नारङ्ग (nāraṅga eller nagrungo), i betydningen appelsin-tre. Dette er fremdeles over 1000 år før vår tidsregning, da Sanskrit fortsatt var et levende språk.

    I persisk ble ordet til نارنگ (nārang). Det ble tatt opp i arabisk som ⁧نَارَنْج⁩ (nāranj), og dette er ordet som fortsatt brukes på spansk – naranja.

    I italiensk og fransk forsvant n-en i begynnelsen av ordet, fordi den ble oppfattet som del av artikkelen – det ble un’ arancia istedet for un narancia. I provencalsk ble det auranja og i gammel fransk orenge.

    I forbifarten vil jeg nevne ordet fersken, som har samme opprinnelse som engelske peach, nemlig fra Latin persica (persisk frukt). Denne frukten var imidlertid også opprinnelig kultivert i Kina.

    Fargevandring: oransje

    Fargen oransje ble oppkalt etter frukten, og kanskje var det først med appelsinen at man fikk bruk for et navn på denne fargen. Det er ikke så mye annet som er oransje i naturen. Gulrøtter hadde hittil vært gule eller hvite, men nå fikk man også fram oransje gulrøtter gjennom krysning av ulike typer. Med en ny farge så fikk man kanskje et behov for flere ting med denne fargen?

    Appelsinvandring 2

    Men hvorfor kaller vi den appelsin på norsk? Her kommer den andre del av historien.

    Den søte appelsinen ble dyrket fram i Kina, og er nevnt første gang i 314 F.KR. Men den kom ikke til Europa før portugiserne tok den med seg på 1500-tallet.

    Når man nå hadde to varianter i Europa, ble den nye varianten kalt pomme de Sine (eple fra Kina) i motsetning til pomme d’orenge, som var brukt på den bitre typen. Både den bitre appelsinen og den søte er ulike krysninger av mandarin og pomelo.

    I nederlandsk og i tyske språk laget man en såkalt calque (oversettingslån) av pomme de sine, som da ble Sinaasappel, Apfelsine, og Appelsin i plattysk. Altså «kinesisk eple».

    Burtuqala

    Siden den nye søte typen spredte seg til Europa fra Portugal, ble denne frukten kalt «Portugal» i noen språk, for eksempel i albansk, i rumensk, i gresk, og i arabisk. Ironisk at araberne, som var de første som brakte appelsinen til Europa, nå kaller appelsin burtuqala.

    Kilder

  • Fastelavn

     Hva betyr egentlig ordet «fastelavn»?

    Fastelavn er dagene før fastetiden, og ordet kommer fra middelnedertysk, som mange ord i norsk gjør. Det opprinnelige ordet var vastel-avent, («faste-aften») og dette ble i svensk til fastlagen, og i dansk og norsk til fastelavn.

    Fastelavnsris. Fra wikimedia (Marcus)
    Fastelavnsris. Fra wikimedia (Marcus)

    Fra Store norske leksikon:

    Fastelavn var opprinnelig kvelden før askeonsdag. […] Etter hvert ble fastelavn en betegnelse for en periode på tre festdager som innledet fasten, nemlig fastelavnssøndag, blåmandag og fetetirsdag.

    Så fastelavn var opprinnelig tirsdagskvelden, siden fasten begynner onsdag, men ble etterhvert utvidet til 3 dager som begynner søndag. Morsomt at hver dag har et eget navn.

    Fastelavns-feiring og karneval

    I gamle dager var det større festligheter i løpet av disse dagene. Fasten er en katolsk tradisjon, så kirka forsøkte å avskaffe fastelavn-feiringen, men noen tradisjoner har overlevd helt til i dag.

    I katolske land heter feiringen karneval (italiensk: carnevale, spansk: carnaval), og den varer en uke. Det er litt usikkert hva ordet karneval kommer av, men mest sannsynlig kommer det fra latin carnem levāre, «å fjerne kjøtt», siden man under fastetiden ikke spiste kjøtt. Men i en uke kunne man feste og fråtse. Jeg har litt sans for denne tankegangen – først overdådig festing, og så nøysomhet og bot og anger.

    Faste

    I fastetiden, som varer 40 dager, skulle man tradisjonelt avstå fra kjøtt, alkohol, og melkeprodukter. Man kunne spise brød og drikke vann. Det vil si, man kan spise vegansk i fastetiden. Søndager er unntatt fasten, slik at søndagene er ikke med i de 40 dagene.

    Ordet «faste» ser ut til å være samme ordet som «fast», altså «å holde fast ved (religiøse pålegg)».

    Ordet «fastelavn» finnes i noen tyske dialekter, som Fastelovend, og nederlandsk har ordet Vastenavond, rett og slett «faste-kvelden».

    Kilder:

  • Middag: «puh, – den dinér – det var et drøjt stykke arbejde»

     Jeg har alltid syntes at ordet «middag» har blitt brukt feil. Når spiser du middag? Sannsynligvis ikke midt på dagen. Så burde vi finne et annet ord, og heller bruke dette ordet om måltidet midt på dagen, det vil si lunsj?

    «Lunsj» er tross alt et engelsk ord, og «middag» ville være et godt alternativ. På tysk bruker de ordet «Mittagessen» (middagsmat) om lunsj.

    Hvis «middag» kunne brukes om måltidet midt på dagen, hva skulle vi kunne kalle hovedmåltidet som de fleste spiser på ettermiddagen eller kvelden? Kanskje «dinér», som Ibsen bruker. «puh, – den dinér – det var et drøjt stykke arbejde». (uttales «diné»). 

    middag - eget foto
    middag – eget foto

    Utfordringen er at man ville bli oppfattet som noe av en snobb hvis man i fullt alvor brukte dette ordet!

    Når vi bruker ordet middag både om måltidet på kvelden og om tidspunktet midt på dagen, oppstår noen tvetydigheter. Hva betyr for eksempel «i går middag», eller «han vil selv komme herop henimod middag» (Ibsen mener midt på dagen).

    Etter å ha undersøkt litt etymologi oppdaget jeg noe interessant. Måltider har en tendens til å bli forskjøvet til senere og senere på dagen.

    Ta det engelske ordet dinner. Det kommer åpenbart fra fransk, som mange engelske ord gjør. På gammelt fransk var det disner, og da betydde det lunsj. På vulgær latin var det *disiūnō. Det betydde opprinnelig ordrett «å bryte fasten», altså det samme som engelsk «breakfast».

    Så ordet dinner betydde opprinnelig det første måltidet på dagen, men så har måltidet blitt forskjøvet senere og senere på dagen. Den opprinnelige betydningen var dermed et måltid man spiste enda tidligere enn «midt på dagen».

    Middag var i gamle dager likevel langt fra det første måltidet på dagen – man kunne ha to måltider før middag – dugurd kom inn som et måltid mellom frokosten og middag, i 10-tiden. Man stod tidlig opp på gårdene.

    Dugurd: foto av flatbrød
    Dugurd: flatbrød var vanlig (fra wikimedia)

    Også i russisk har noe av det samme skjedd som med ordet dinner. Der heter det ужин (uzhin), og dette betydde også opprinnelig et måltid midt på dagen. Fra proto-slavisk *jùgъ som betydde sør, fordi sola står i sør midt på dagen.

    Finsk har på samme måte ordet päivällinen, fra päivä som betyr dag.

    Det finnes forøvrig mange artige ord for måltider på norsk – bare sjekk siden til norsktradisjonsmat.no. I tillegg kommer dugurd egentlig av «dagverd», som et motstykke til «nattverd». Kanskje vi kunne bringe tilbake noen av de ordene.

  • Ord for snø: mjell, skare, flukse

    Hvilke språk har mange ord for snø? Inuit, eller samisk?

    Og hva er lyden av snø som er kaldere enn 10 minus? Samisk har svaret. Men først, norske ord for snø. Hvor mange er det?

    vinter: utsikt fra huset mitt
    utsikt fra huset mitt

    Nå i januar har vi mye snø i dette landet, og vi har mange ord for ulike typer snø, også i norsk. På nettsiden Norske ord for/om snø, som har ligget ute siden 1998(!), har Ivar S. Ertesvåg laget en oversikt over alle tenkelige ord som finnes i norsk for snø. Det er flere enn du tror – minst 100, kanskje 300, avhengig av hvordan man teller.

    Noen interessante ord vi har i norsk om snø. Antakeligvis kan du de fleste, men kanskje ikke alle:

    • flukser – store snøflak
    • snøfiller – store snøflak
    • snøkjerring – ekstra store snøflak
    • sludd, slette – vått snøfall
    • slaps – våt snø på bakken
    • kramsnø – fuktig snø (men ikke så fuktig som slaps). Kramsnø er ‘snø som egner seg godt til å lage snømann av’ (dvs ca 0 grader)
    • mjell – løs og tørr snø
    • kornsnø, borr – en kornete type gammel snø
    • hålke – glatt is og snø, på vei
    • skare – snø med hard overflate og løs under

    Klisjeen om at ‘Eskimoene har 50 ord for snø’ er visstnok en myte. De har mange ord for snø, men det er mest på grunn av grammatikken som gjør at man kan lage mange ord ut av hver ordstamme.

    Samisk har over 300 ord som beskriver snø. Se denne Nrk-reportasjen om Inger Marie Gaup Eiras forskning på samiske ord for snø. På bloggen 300xmuohta er noen av dem listet opp. 

    Samisk har kanskje verdensrekorden? Noen bra ord som vi ikke har på norsk, men som vi burde hatt:

    • Dálvváiduvvat – Når det plutselig kommer masse tykk snø, og det blir vinter.
    • Áidnet – Spor er nedsnødd, og du kan ikke se dem.
    • Časttas – Vinden har blåst snøen sånn at det har dannet seg tuer/bølger.
    • Deamaidit – Du hører når du går på snøen, dette skjer når temperaturen er lavere enn -10 grader.

    «Deamaidit» har jeg opplevd flere ganger – kald snø lager en helt spesiell lyd, og jeg har savnet dette ordet!

    At språk som har utviklet seg i nordlige strøk har mange snøord gir mening, men hva med språk i tropiske strøk? Hva skal disse språkene med ord for snø? De har det likevel:

    Arabisk: thalj

    Swahili: theluji (lånt fra arabisk)

    Thai: H̄ima (fra Sanskrit)

    Khmer: pril