Ordvandring

Kategori: proto-germansk

  • På tunet er der liv og lystighed

    Paa tunet er der liv og lystighed, der klinger felen under skjemt og latter. (Henrik Ibsen)

    Hot town, summer in the city. (The Lovin’ Spoonful)

    Hva har disse to setningene til felles, bortsett fra at de begge er stor diktekunst? Svar: Ord nummer 2 (tun / town) er egentlig samme ordet!

    Så hva er egentlig et tun?

    et tun (Romsdalsmuseet)
    et tun (Romsdalsmuseet) foto: Karstein Djupdal

    Ordboken naob.no definerer «tun» som «plass, sted hvor husene på en gård er bygd (til forskjell fra omkringliggende mark)». Det kan også bety «klynge av hus som ligger rundt et tun».

    Ordet i germanske språk

    Det er greit nok, men at det er samme ord som «town» er ikke åpenbart, men det gir mening når man tenker over det. En by er jo en klynge av hus. Ordene ligner også hverandre.

    Ord med samme opphav i andre germanske språk, men med ulik betydning:

    • town (engelsk) – by
    • Zaun (tysk) – gjerde
    • tuin (nederlandsk) – hage
    • tún (færøyisk) – gate mellom hus (i følge wiktionary)
    • tún (islandsk) – innmark, inngjerdet område

    Det norrøne ordet tún hadde omtrent samme betydning som det islandske ordet har i dag. Det er interessant  at ordet har fått så ulik betydning i alle germanske språk, men når man skjønner at det opprinnelig betydde «inngjerdet område» så kan man se forbindelsen.

    Endringen i uttalen av ordet følger regelmessige historiske endringer: I tysk (høytysk) skjedde mellom 3. og 5. århundre en konsonantendring der t ble til ts. (den «andre konsonantforskyvningen»). Senere (1500-tallet) fikk man en vokalforskyving i tysk, nederlandsk, og engelsk som endret u til au, slik at tún ble til Zaun i tysk og town i engelsk.

    Opprinnelsen i keltisk og protogermansk

    I proto-germansk var ordet *tūną (* betyr at det er et rekonstruert ord). Dette ordet betydde «gjerde», eller «innhegning». Man kan se at det er islandsk og tysk som har bevart de opprinnelige betydningene.

    Men ordet var egentlig et låneord fra keltisk. Noen hundre år før vår tidsregning bodde det keltiske folk over store deler av Europa, inkludert England, Frankrike, Spania, og Tyskland. På denne tiden var også germansk i sin tidlige fase. Jeg antar det finnes mange ord som ble lånt mellom språkene på den tiden.

    keltiske folk ved største utbredelse
    keltiske folk ved største utbredelse

    Det keltisk ordet *dunon betydde «fort», «festning». Dette skjedde før den første konsonantforskyvningen i germanske språk, som endre d til t. (når man sammeligner latinske og germanske språk kan man se en regelmessig endring av konsonantene b, d, g til p, t, k, i overgangen fra proto-indoeuropeisk til germansk.)

    Town

    Engelske town har en litt annen betydning, selv om det jo er en klynge av hus, og var et inngjerdet område. Men det gammel-engelske ordet tun hadde den opprinnelige betydningen av inngjerdet område, innmark eller klynge av hus. Den moderne betydningen by fikk ordet etter normannernes (franskmennenes) erobring på 1100-tallet. Normannerne tok ordet til å bety det samme som franske ville.

    Inngjerdet område

    Germanerne tok altså ordet til å bety «gjerde» eller «inngjerdet område». Det ser ut til at de var veldig opptatt av inngjerdede områder. Her er to andre ord som betyr det samme:

    • *gardô (gjerde, inngjerdet område) – dette ordet ble til gård på norsk, og gjerde, og til engelske garden. 
    • *hagô (inngjerdet område, utmark) – dette ble til norsk hage, nederlandsk haag («hekk»), og engelsk hawthorn.

    De 3 ulike ordene fikk altså betydningen «hage» i ulike språk: nederlandsk (tuin), norsk (hage), engelsk (garden). Også i dag er hagen som et inngjerdet område veldig viktig for mange. Gjerdet er viktig for å vise folk at «dette er mitt område, hold deg unna!» En arv fra de eldste tider.

    inngjerdet område: skigard
    foto: SINTEF Byggforsk

    Kilder

  • Gigja og andre fiolin-instrumenter

     Er gigja en type viking-fiolin? Gige, eller gigja som det het på norrønt, var en fiolin (en type strykeinstrument) som er nevnt i norrøne sagaer. Historien om fiolinen er komplisert og interessant.

    rebec
    Rebec, fra Michael Praetorius

    Mange forløpere til fiolinen

    Hvem oppfant fiolinen? Den moderne fiolinen ble utviklet i Italia på 1500-tallet, fram til den mest kjente fiolinbyggeren, Stradivarius (1644–1737).

    Men det fantes strykeinstrumenter allerede i middelalderen. En tidlig type fiolin i Europa var rebec. Dette instrumentet hadde 3 strenger, men det kunne variere fra 1 til 5. Dette var et instrument som kom til Europa fra den arabiske verdenen – på arabisk het instrumentet rebab og hadde vært i bruk siden 700-tallet.

    Men hvem som «fant opp» strykeinstrumentet er uklart. Det tidligste strykeinstrumentet vi kjenner til er det indiske ravanastron (eller Ravanahatha). I Kina hadde man også et tidlig strykeinstrument – erhu (bokstavelig «to strenger»).

    Indisk Ravanastron
    Indisk Ravanastron

    Et annet strykeinstrument som kom østfra til Europa var den «Bysantinske lyren», som er nevnt på 800-tallet. Dette var et instrument der noen strenger fungerte som droner (frie bass-strenger).

    På 1200-tallet fantes det et fransk instrument som ble kalt vielle, et instrument med 5 strenger.

    Fiolett?

    Man kunne tro at «fiolin» og «fiolett» har samme etymologiske opphav, men det er ikke tilfelle. Ordet «fiolin» stammer kanskje fra Latin vitula, som betyr «kalv». Dette kan gi mening i og med at strengene ble laget av tarmer fra kalven. En annen mulighet er at ordet har germansk opphav.

    De første versjonene av den moderne fiolinen var lira da braccio og lira da gamba på 1400- og 1500-tallet. Her betyr braccio arm og gamba bein, som sier noe om hvordan instrumentene ble holdt.

    På 1500-tallet dukker viola da braccio opp. Av dette ordet utvikler mange av de moderne ordene for diverse strykeinstrumenter seg: «fiolin» – en liten viola, «violoncello», en liten violone, som i sin tur var en stor viola (italiensk har mange typer suffix), og «bratsj», av braccio.

    Fele

    Fele, eller fiddle på engelsk, brukes gjerne om instrumentet i mer folkelige musikkstiler. Dette ordet kommer fra proto-germansk *fiþulā , som kanskje har noe med latinske vitula å gjøre, men dette er usikkert. På tysk er det Fidel, og på nederlandsk vedel.

    Gigja

    Tilslutt kommer vi til ordet gigja. Det er interessant at det på norrønt fantes et slikt ord for et fiolin-lignende instrument. Ordet ser ut til å ha tilknytning til dansen «jig» eller «gigue», opprinnelig en irsk dans. En gigue var også et instrument på fransk. Av dette ordet fikk vi geige på tysk, som i dag er et annet ord for fiolin, og gigja på norrønt.

    Ordet kommer kanskje fra proto-germansk *gīganą, «å bevege», et ord som passer til en dans og instrumentet som akkompagnerer dansen.

    Kilder

  • Proto-germansk såpe

    Wīz waskamaz saipōmiz.

    I løpet av Romerrikets storhetstid kom mange ord inn i germanske språk fra latin. Men noen ord gikk motsatt vei.

    Jeg hørte nylig en podkast om proto-germansk («A language I love», 15. juli), med vert Danny Bate og gjest Yoïn van Spijk, og det ble nevnt at ordet «såpe» er et ord som opprinnelig kom fra proto-germansk inn i latin, og har endt opp i mange språk.

    Setningen «Wīz waskamaz saipōmiz» betyr «Vi vasker oss med såpe». Antakelig ikke riktig, men et forsøk på å oversette til proto-germansk. «Saipōmiz» er instrumental-kasusen av «saipǭ» som betyr såpe.

    En annen forklaring på ordet er en historie om fjellet «Sapo» som skal ha gitt navnet på såpe til romerne, men denne er ikke sann. [se første kildehenvisning]

    Det er selvsagt interessant at de germanske stammene, som ble sett på som barbarer av Romerne, brukte såpe og kanskje lærte Romerne å lage det. Såpe er mye eldre enn tilbake til germanerne, det finnes skriftlige oppskrifter på såpe fra Sumer nesten 5000 år tilbake. Såpe er relativt enkelt å lage: Det kan lages av aske fra et bål (basisk) og fett, som sammen danner en kjemisk reaksjon. Det er naturlig å anta at dette ble oppdaget tidlig.

    Fransk såpekokeri, 1771 (Fra Britannica) 

    Likevel skriver Plinius den eldre:

    Soap … an invention of the Gauls for giving a reddish tint to the hair. This substance is prepared from tallow and ashes, the best ashes for the purpose being those of the beech and yoke-elm: there are two kinds of it, the hard soap and the liquid, both of them much used by the people of Germany, the men, in particular, more than the women.

    Vimose-kammen", en germansk kam fra år 160
    Nationalmuseet (Danmark), CC BY-SA 3.0, fra Wikimedia

    (Bildet over viser «Vimose-kammen», en germansk kam fra år 160. Jeg har ikke bilde av såpe fra denne tiden, naturlig nok).

    Så det proto-germanske order er rekonstruert til saipǭ, og kom inn i latin som sapo. («nos lavamus saponem»). På norrønt var ordet sápa og på «Old English» sāpe. (Norrønt og gammelengelsk var temmelig like språk).

    I lavtysk var ordet blitt til sepe, som influerte dansk og norsk. (Nederlandsk: zeep)

    såpe
    fra Farmasihistorisk museum: sepe i stedet for såpe


    De latinske språkene arvet ordet fra latin: Italiensk sapone, fransk savon, spansk jabon, portugisisk sabão. Det er merkelig at ordet på spansk, som det eneste språket, har skiftet konsonant.

    Den ekstra n-en på slutten kommer av en kasus-endelse på latin. Arabisk har ordet sabun, og jeg mistenkte først at de hadde fått ordet fra spansk mens maurerne hersket der, men det har kommet til arabisk tidligere enn det. I følge Wiktionary kom ordet fra arameisk, som hadde ordet fra gammel-gresk, som igjen hadde det fra latin.

    Ordvandringen stopper ikke der. Med kolonaliseringen vandret ordet videre: Swahili sabuni (fra arabisk). Farsi og hindi fikk også sabun fra arabisk. Portugal, som tidlig hadde kolonier i Sørøst-Asia, ga ordet videre til thai (sabu), khmer (sabou), og tagalog (sabon). Malay (sabun) fikk kanskje ordet fra arabisk.

    Interessant at når thaiene bruker ordet สบู่ (sabu), så bruker de et ord som opprinnelig kom fra proto-germansk for 2000 år siden, og i en form som er nokså lik den originale, faktisk nærmere enn vårt ord såpe.

    Kilder